.png){kind=logo}
"Trond, skal vi ikke heller kjøpe en elbil? Jeg ser at Nissan har en fin en som kanskje passer oss." Ordene kommer fra min kjære. Vi sitter begge og leter oss gjennom jungelen av aktuelle biler som kan erstatte vår grønne franske familiebil – den som har gitt oss mange fine turer opp gjennom årene, men som nettopp har vært på verksted igjen og etterlatt et betydelig hull i lommeboka. Nok en gang.
Jeg sjekker nettsidene til Nissan. Jo da, den ser fin ut. Men med en fersk verkstedregning på 30.000 kroner for dieselbilen og vissheten om at vi mest sannsynlig må selge den med tap, skyver jeg tanken fra meg. Dessuten – rekkevidden på den elbilen er altfor kort. For vår del må vi i hvert fall kunne nå Tromsø før elbil blir aktuelt.
Lite visste jeg hvor feil jeg tok den dagen i 2013. Veldig feil. Men hvordan kunne jeg vite det da? Jeg hadde aldri prøvd å leve med elbil, og det føltes håpløst å velge en bil som ikke kunne kjøre mer enn 13–14 mil om gangen. Kort tid etter endte vi i stedet opp med en Subaru – bygget av Toyota. Det kunne vel knapt bli mer driftssikkert, og det ble det heller ikke. Vi hadde ingen problemer med bilen i løpet av de to årene vi eide den. At det i tillegg var en demobil som bare hadde gått 1000 km, kombinert med god innbyttepris på den gamle bilen, gjorde valget enkelt.
Jeg skal være forsiktig med å si at det var et dårlig kjøp. Subaruen var en god bil å kjøre. Den var liten av størrelse, men det var helt uproblematisk å ta den over fjelloverganger til Skjervøy og Nordreisa i snøstorm, eller på langtur til Oslo. Vi kunne sikkert hatt den i 10–15 år uten problemer – men så var det en ettermiddag i Oslo. Jeg tok meg en tur for å se nærmere på en brukt Nissan Leaf …
Translations: English
